Red Kite

Deliciously dirty and hard-grooving

I et av de mer progrockorienterte hjørnene på internett så vi en gang musikken til Red Kite beskrevet som “deilig skitten”, og det må jo sies å være ganske dekkende for et band som til de grader kombinerer psykedelia og tunge riff med et tett og fett lydbilde det vokser hår på. Red Kite har denne blandingen av rockekjeller og en britisk nattklubb rett før stengetid, med slitne gulvtepper, sneipete martiniglass og en gretten og flørtete Michael Caine hengende i baren. Men det er likevel mye mer. Jazzreferansene sitter løst, og ordspillene i Even Helte Hermansens låttitler likeså. På den selvtitulerte plata fra 2019 tar det av med en heidundrende Alice Coltrane-låt fra cirka 1970, og det er vel omtrent der landet ligger.

I det hele tatt kan Red Kite til tider minne om både Elephant9 og Bushman’s Revenge, men aldri helt, alltid et sted i mellom eller like utenfor. Så kommer jo halve bandet nettopp derfra. Og når den andre halvdelen representerer Shining og Grand Central, begynner vi å nærme oss supergruppemerkelappen. Er Red Kite norsk buldrejazz’ Cream? Møt opp og bedøm selv!

Bernt Moen – tangenter, Even Helte Hermansen – gitar, Trond Frønes – bass, Torstein Lofthus – trommer