Dazzling music of improvisation linking classical and contemporary jazz (info in english below)

Den belgiskfødte, Oslo-baserte pianisten Jonas Cambien har imponert tidligere som bandleder og komponist med Jonas Cambien Trio. I hans nye band Maca Conu har han med seg Andreas Wildhagen på trommer, Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass og Signe Emmeluth på saksofon.

Cambien har en unik tilnærming til komposisjon og improvisasjon. Med bakgrunn innen klassisk og samtidsmusikk, og nå vel så mye et barn av Oslos frijazz- og improvisert musikkmiljø, glir Cambiens pianostil sømløst fra Ligeti til Cecil Taylor, mens han skaper sitt eget språk på veien. Et språk som er like utfordrende som innbydende, med fengende melodier og deilige skakke grooves, en god dose rå frijazzenergi og delikat samtidsmusikk. Når Cambiens komposisjoner spilles av noen av de fineste jazzmusikere i Norge i dag, lover det fyrverkeri!

Den selvtitulerte plata kom ut på det portugisiske labelet Clean Feed i januar, og vi gleder oss veldig til å oppleve denne energien i levende live!

Om du vil ha noen bevingede ord, kan du lese Filip Roshauws fanboy-skrift om plata i Now’s the time, psykedelisk og springende som en forelskelse!

Jonas Cambien – piano, orgel, saksofon, Signe Emmeluth – saksofon, Ingebrigt Håker Flaten – bass, Andreas Wildhagen – trommer

Maca Conu, the latest dazzling band and eponymous album from Belgian-born, Oslo-residing pianist, composer and improviser Jonas Cambien, clamours like an exploding kunstkammer of curiosities, where runaway orchestrinas and impish automata cavort and gambol in gloriously frisky frissons.

With its origins in a commission for the 2021 edition of Norway’s Motvind festival, the album also heralds the recorded debut of a starry new Scandinavian ensemble, featuring Cambien’s long-time associate, drummer Andreas Wildhagen, low-end powerhouse, double-bassist Ingebrigt Håker Flatan and Danish rising-star saxophonist Signe Emmeluth. Joining forces on Maca Conu, this mighty quartet draw upon combined experiences performing alongside notables including Bugge Wesseltoft, Mats Gustafsson, Tony Buck and Paal Nilssen-Love, while also developing fecund alliances forged in such units as Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, Jonas Cambien Trio and Emmeluth’s Amoeba, to decipher their bandleader’s combustible glossary, spiking it with feverish chicanery and oodles of candid charm, communicating in hive-mind mode across uncharted crosssections straddling contemporary composition and free-improvisation.

Skittishly animated cuts such as ‘A Terrible Misunderstanding’, ‘Blue Eyed Pleco’ and ‘The Lesser Evil’ whistle, puff and pulse in a simulacra of bizarre semi-organic machinery, rendering bonus layers of esoteric, abstract mystery with every listen. ‘One Low Now High’ encloses a warbling cameo by guest trombonist Guro Kvåle in the swirling psychedelics of Cambien’s haunting organ whirl, creeping out like a Wurlitzer-raving spook from Herk Harvey’s Carnival of Souls, while ‘Question the Answer’ finds the core foursome plotting another signature paradox, as meditative, all-enveloping drone stealthily evolves into frenzied arcade machine ruckus.

Maca Conu works like a grand hall of mirrors, distorting the surface of initial contact, altering deeply ingrained assumptions and conventions, continually altering appearances so that nothing is as it first appears. It is a magnificent, yet lasting, illusion.