Explosive blend of Japanese folk singing and Afro, Latin and Caribbean grooves

En eksplosiv blanding av japansk folkemusikk, karibiske grooves og cumbia.
Få så dem komme – men de som har sett og danset til kultsensasjonen Minyo Crusaders, kommer ikke til å glemme det. Det ti musikere store bandet kommer fra byområdet Fussa i Tokyo og smelter japanske folketoner med cumbia, afrobeat og andre ideer fra latin-amerikansk, karibisk og afrikansk musikk. En musikalsk omvei som kanskje høres pussig ut på papiret, men på det oppsiktsvekkende debutalbumet “Echoes of Japan”, som kom ut i april i år på det toneangivende London-baserte labelet Mais Um, demonstrerer orkesteret det overraskende potensialet som ligger her. En mikstur som blant annet har fanget interessen til Gilles Peterson og høstet lovord fra kritikere verden over.

Min’yō er et japansk ord for folkesanger som ble tatt i bruk på 1900-tallet. Sangene skildrer gjerne livet i den japanske arbeiderklassen – historier om fiskere, gruvearbeidere eller sumobrytere. Når bandet griper tak i sjangere som cumbia, reggae og afrobeat og lar dem danne underlaget for disse fortellingene, sunget på tradisjonelt vis, er man plutselig nærmere kjernen i musikken enn man skulle tro. Det de gjør er å forvalte sangtradisjoner som har overlevd på folkemunne, men som cirka samtidig som Min’yō-begrepet oppsto også ble gjenstand for bevaring og institusjonalisering. Baksiden av den medaljen – at folkemusikk risikerer å bli en sorts musikalske museumsgjenstander – er noe vi kan kjenne igjen fra mange steder. Motgiften er på mange måter å gjøre som Minyo Crusaders gjør – å holde musikken i utvikling gjennom å sende den på rundreise ut i verden. De vet godt at det aldri var meningen at den skulle stenge døren mot andre sjangere og inntrykk. Denne åpne, men samtidig dypt engasjerte holdningen til egen musikkarv er noe som gjør bandet like gjenkjennelige og fengende som de er nyskapende.

Explosive blend of Japanese folk singing and Afro, Latin and Caribbean grooves
Few saw them coming, but those who have seen and danced to the cult sensation Minyo Crusader, will never forget them. The ten piece band hails from Fussa in the western part of Tokyo, and melds japanese folk songs with cumbia, afrobeat and other impulses from Latin-American, Carribean and African music. It is a musical path which might sound strange on paper, but on their stellar debut album “Echoes of Japan”, released this April on the London-based tastemaker label Mais Um, the orchestra most definitely make it work. It is a mixture that has made Gilles Peterson a convert and received praise from critics all over the world.

Min’yō is a japanese term for folk songs which has been used since the 20th century. The songs tell stories about the Japanese working class – fishermen, miners or sumo wrestlers. When the band uses cumbia, reggae and afrobeat as a backdrop for these stories, sung in the traditional way, it brings you closer to the core of the music than you might think. It is a way of breathing unexpected life into singing traditions that has survived as vernacular music, but also became institutionalized around the same time that the term Min’yō entered Japanese usage. There is a backside to preservation – music can risk becoming a museum object rather than a living thing. Through their intense live performances, Minyo Crusaders provides us with an antidote – they keep the Japanese folk music evolving by sending it on a trip around the world. This eclectic, but deeply loving way of interacting with their own tradition makes the band equal parts relatable, catchy and innovative.

Arrangør er Oslo World, men sesongkortet gjelder likevel!