Artikkelen er skrevet av Terje Mosnes for vårt programblad

Batagraf, Jon Balkes perkusjonslaboratorium i ensembleform, har vært en rytmesterk del av norsk musikkliv siden ca 2004. I ulike utgaver og konstellasjoner har pianist og komponist Balke latt sin indre perkusjonist få slippe fri, og nettopp dette mangfoldet vil komme til uttrykk når Nasjonal jazzscene Victoria feirer ham og Batagraf med en tre dagers Batagraf-festival, Batavalen, i begynnelsen av februar.

Det starter onsdag 7. når dagens Batagraf – Jon Balke, Helge A. Norbakken og Snorre Bjerck (perkusjon), Trygve Seim (saksofoner), Mathias Eick (trompet) og visepoptrioen No.4 (Emilie Christensen, Julia Witek, Ingeborg Marie Mohn) – rykker inn på Victoria. Dagen etter stiller Balke, Norbakken og Bjerck sammen med rapper Runar Gudnason og gitarist Hedvig Mollestad i Batabrok, og fredag 9. er det duket for Pratagraf med Balke/Norbakken/Bjerck og de ordlystige herrene Espen Beranek Holm og Are Kalvø.

Med andre ord tre kvelder som i seg selv utgjør solide taktskifter, men som utvilsomt også kommer til å inneholde mange eksempler på det som er både fellesnevneren og Jon Balkes mangeårige, con amore forskningsprosjekt: Berøringspunktene mellom språk og rytmikk.

Nytt album
– Å undersøke alle måtene som språk og rytmikk berører hverandre på har vært et mantra for Batagraf hele veien, sier Jon Balke (62). Etter at han presenterte det første Batagrafalbumet, «Statements», i 2005, er det blitt to til, og når Batavalen innledes, skjer det hakk i hæl med utgivelsen av det fjerde, «Delights of Decay».
– Konserten 7. februar blir en slags releasekonsert, forteller han. – Plata er blitt til over en lang periode, men med de samme musikerne som stiller på Victoria, og det vi skal framføre, springer ut av en ganske leken holdning til materialet. Enkelt forklart er tekst tilpasset rytmikk ved at Emilie har skrevet tekster til allerede ferdige rytmiske elementer, slik at tekstene på en måte harmoniserer og gir melodisk klang til dem.– Den vestafrikanske Wolof-musikken har vært en inspirasjon gjennom hele Batagrafprosjektet?
– Ja, av to hovedgrunner. For det første fordi den er en direkte kopling mellom språk og rytmikk i måten den verbaliserer trommefraser på. Alle de unisone rytmefrasene har også en tekstbetydning, det er sånn musikerne lærer seg å huske dem. Den andre grunnen er at Wolof-musikerne har utviklet en fantastisk, polyfon trommemusikk som er like kompleks som barokkmusikk, og samtidig veldig fri og elastisk. Etter min mening har vi her å gjøre med en høyverdig kunstmusikk på linje med europeisk musikk.

Rap og gitar
Batavalens dag 2 er viet kvintetten som går under navnet Batabrok, en klar referanse til rapper Runar Gudnasons Side Brok-bakgrunn.
– Det falt veldig naturlig for Batagraf å finne en eller annen form for kopling til rap, som jo er en måte å jobbe med nettopp tekster og rytmikk på, sier Jon. Han fant løsningen for om lag fem år siden da han så noen videoer med Side Brok.
– Jeg fikk med meg at Runar var journalist i Dag og Tid, en på alle måter interessant skribent og en slags intellektuell gudfar til Lars Vaular, Leo Ajcik og flere fra den bergensgjengen som kom opp da, så jeg spurte ham om han hadde lyst til å bli med,fortsetter han. – Hedvig hadde jeg ønsket å jobbe med i lang tid, og det kjentes helt naturlig å innlemme de massive, fantastiske energiutblåsingene hennes i det lydmaterialet vi andre skaper.

Fornøyelig
– Så avsluttes det hele fredag 9. februar med det som tidligere har vært annonsert som «trommer og tullprat» eller «sludder og slagverk»?
– Ja, samarbeidet mellom Batagraf og Are Kalvø og Espen Beranek Holm har gått over snart 10 år, og har vært et slags fornøyelig sideprosjekt for både dem og oss de gangene vi har hatt tid. Det har ikke vært så ofte, men nå snakker vi om å gjenoppta prosjektet for å gå litt dypere i materien.For oss er Pratagraf veldig interessant fordi samarbeidet henter inn språket på en helt annen måte enn alt annet vi driver med. For Are og Espen tror jeg det er givende å kunne jobbe med språklige, humoristiske ting mot et mer surrealistisk fonetisk-musikalsk univers, de kan improvisere og leke seg med lyden av nyheter, av samtida, på en friere måte enn de vanligvis gjør på scenen i sine egne show, slutter Jon Balke.

– Terje Mosnes