Oslo World: Beirut & Beyond med WASL Trio, Alsarah & the Nubatones & Hello Psychaleppo

Wasl Trio – Musikk til ettertankte

Kamilya Jubran er allerede et kjent navn blant alle som er interessert i musikk fra Midtøsten. Hun er palestinsk, og har i flere år vært aktiv både med sitt vakre vokaluttrykk og med strengeinstrumentet oud. Mellom 1982 og 2002 var hun en del av Sabreen, en Jerusalem-basert gruppe som utviklet seg til et kollektiv der det ikke bare handlet om å lage musikk, men også om å støtte og utvikle palestinske musikere. Sabreen har ikke bare hatt avgjørende innflytelse på det lokale musikkmiljøet, men også vært viktig for sivilsamfunnet i kampen for palestinernes rettigheter.
Fra 2002 har Kamilya jobbet både alene og sammen med andre artister. Hun har satt melodi til flere arabiske dikt, og i sitt nyeste prosjekt framfører hun tekster av den drusiske dikteren Salman Masalha og den marokkanske poeten Hassan Najmi. Tekstene er ofte knyttet til klassisk arabisk poesi, men inneholder også refleksjon og uro over den arabiske verdens situasjon. Det samme kan sies om musikken: I Wasl Trio står Jubran for vokal og oud, mens franske Sarah Murcia spiller kontrabass og sveitsiske Werner Hasler står for trompet og elektronikk. Kombinasjonen gir et mystisk, melankolsk lydbilde der musikk og tekster gir hverandre tyngde og maner til ettertanke. Det er umulig å ikke lytte. Vi er stolte over å inkludere Kamilya Jubran under årets Beirut & Beyond.
Tekst: Kristian Krohg-Sørensen

Alsarah-The_Nubatones_630x430

Alsarah & The Nubatones (SD/US) – Tidløse nubianske toner

Alsarah anser all musikk som tredimensjonale skapninger, med hode, hjerte, armer, bein, minner, laster og sorger. Som kjent skal det ikke stort mer til enn å innse at det fremmede egentlig er ganske likt en selv, før man respekterer det som sin neste. Denne verdifulle innsikten fikk den utvandrede sudaneseren gjennom sitt arbeid som etnomusikkviter, og siden brakt ut i full blomst med Alsarah & The Nubatones.
For å ta et konkret eksempel: “Habibi Taal”, det smektende åpningssporet fra albumdebuten Silt, er en tradisjonell bryllupssang fra hjemlandet. Sudans mannlige, arabiske kulturelle elite blir hete av selvhevdelse når de har anledning til å spytte på låter som denne – det eneste gapet der kvinner har lov til å snakke om sine romantiske følelser i det offentlige rom. Ved å bringe den under sine vinger, erklærer Alsarah at også denne musikken er verdig et liv.
Selv om Alsarah i har vært bosatt i Brooklyn siden 1994, føler hun seg stadig som en sudaneser i New York. Dette kan godt forklare hvorfor Silt – med sine nydelige oud-soloer og det hele – mer enn noe annet låter som en tidskapsel datert til det nubianske sekstitallet, fremfor noe som faktisk oppstod i det hyperglobaliserte 2014.
At Alsarah likevel ikke er noen nostalgisk nasjonalist, beviser det klubbklare remiksalbumet som fulgte tett etter Silt. Ved å tydeliggjøre forbindelsen og distansen mellom nå og da, poengterer hun og hennes makkere at vi må passe på å ikke glemme vår forhistorie. Tross alt: Uten de små og store kampene før oss ville vi vært intet.
Tekst: Kim Klev

HelloPsychaleppo_630x430

Hello Psychaleppo! (SY/LB) – Utopisk Beirut-bass

Hvor drar man når hele hjemlandet står i flammer, og lyset i enden av tunnelen kun blir svakere for hver dag som passerer? Som mange andre syrere har også den 26-årige kunststudenten Samer Saim Aldhr søkt ly fra kryssilden i Aleppo. Det fant han tilfeldigvis i Beirut, Libanon, det flotteste fristedet for kreative sjeler i hele Midtøsten.
Men i blant er det dessverre ikke nok å rømme rent geografisk. Både kropp og hode kan også ha et behov for en mer abstrakt form for flykt, såkalt eskapisme. Med Hello Psychaleppo! forsøker imidlertid ikke Zimo, som er kjælenavnet til Aldhr, å legge borgerkrigen i Syria helt bak seg. I stedet er dette en virkelighetsflukt til en parallell dimensjon, der Aleppo – i motsetning til London – utgjør klodens store klubbsentrum.
Hver gang et hustak raser sammen, antar det i stedet formen til buldrende, dansbar bass; når en skuddsalve går av, låter det heller som skimrende synther; et rop om hjelp blir til klagesang. Dette er aggressiv musikk, men med en håpefull lengsel etter å vende hjem ulmende i bunn. Tross nikkene til både frisk dubstep, kosmisk triphop og syrete synthpop, er det ekkoene av gamle radioslagere fra Levanten som utgjør omdreiningspunktet til Hello Psychaleppo!
Dette råmaterialet har dype røtter i beduinsk folkesang, mawwal, som senere har ledet til begrepet “tarab”. Mer enn å være en bestemt sjanger, er tarab uttrykk for katarsisen – den emosjonelle renselsen – som kan oppstå idet man gir seg fullstendig hen til musikken. Zimo tror åpenbart, som oss, på at dansing duger enda bedre enn fredspipa.
Tekst: Kim Klev

Arrangør er Oslo World Festival, sesongkort gjelder!

Billettservice_305x225